TRENGER VI PRIDE?
Gjennom en hel måned har Pride-flagget vaiet over hele landet. Både heterofile og homofile har løftet frem budskapet om at Norge skal være et samfunn uten fordommer. Oslo Pride laget til og med en video som fikk oppmerksomhet langt utenfor landets grenser. Et budskap om fred og samhold.
Men likevel hører vi historier om dem som ikke føler seg trygge. Om dem som trakasseres og får høre at det er ”feil” å elske noen av samme kjønn. Da jeg satte meg ned for å skrive om dette temaet, ønsket jeg å dele en solskinnshistorie – nemlig at jeg selv aldri har opplevd trakassering eller fordommer. Men på en rolig tur ute i naturen begynte jeg å tenke over dette. Hvorfor har jeg vært så heldig? Eller, er det noe mer enn flaks?
Jeg gjorde en liten refleksjon – en slags RISK-analyse av mitt eget liv. Og da innså jeg noe: Jeg er alltid på vakt. Når jeg er sammen med min kone, scanner jeg ubevisst omgivelsene. Etter 24 år har dette blitt en del av meg, noe jeg gjør uten å legge merke til det. Når jeg møter nye mennesker, tar jeg meg tid til å bli kjent med dem før jeg deler noe om min legning. Det må være personer jeg føler at jeg kan stole på.
Den nærmeste vennekretsen vår består stort sett av likesinnede. Det er trygt. Vi bor i et heterofilt småbarnsboligfelt. Heldigvis har vi fantastiske naboer vi kjenner godt, og som aksepterer oss. Vi føler oss trygge i hjemmet vårt – men ikke trygge nok til å ha fornavnene våre på postkassen.
En kompis jeg diskuterte dette med, mente at min kone og jeg ”slipper unna” trakassering fordi vi ikke framstår som flamboyante – altså, vi ser ikke ut slik folk kanskje forventer at lesbiske skal se ut. Vi er bare oss selv, hverken veldig feminine eller veldig maskuline. Dette var ikke noe jeg hadde tenkt over før. Tanken på at jeg slipper unna fordi jeg kan ”gjemme meg”, traff meg.
Så ja - vi trenger Pride!
|
